Differansen mellom en "steppingstone" og mislykkethet heter bestemmelse...

Mika 7.8. 

Gled deg ikke over meg, min fiende!

         For om jeg faller, skal jeg reise meg igjen.

       Sitter jeg i mørke, er Herren lys for meg. 

Kampen mot istappene. (I'm "blogback" again!)

Skulle du sett på maken; HER ER JEG IGJEN! etter nesten halvannet år, finner jeg det for godt å begynne å blogge igjen. Det ser ut til at jeg har vansker med å virkelig slutte helt med det. Noen vaner er bedre enn andre, og når brikkene faller på plass, er det ingenting som er bedre enn det. Jeg er klar for mitt bloggbad, og lar meg overgitt senke ned i tastarugledens ordgyteri... blubb blubb blubb!

Jeg har mye på hjertet. Det blir ikke mindre med årene. Jeg endelig fått til å kjøpe mitt eget hus, og har derfor litt mer struktur over tilværelsen. Ah! å kjøpe dette huset er jo en fortelling i seg selv, som jeg ikke skal ta nå. Men iallefall hadde jeg mot nok til å kjøpe et hus som ingen andre turde kjøpe... eller noe slikt.  Faktisk er det to hus i ett. Det er gammelt, og trengte ikke bare en kvinnes hånd, men en god porsjon vett, utholdenhet og enda litt utholdenhet. Jeg har ikke tilgang til så mye kronasjer, så utholdenhet og praktisk kreativitet er alternative resurssmidler.  Joda det ene var beboelig da jeg flyttet hit, men nå er begge det. Men jeg har arbeid frem til jeg dør eller noe slikt... Jeg ikke har evnen til å kjede meg, og her har jeg heller ikke muligheten. (Her var det meningen at en av oss skal si haha!)

Jeg begynner like godt med det jeg har får hånden, nemlig dagen i dag! Planen var... at jeg skulle rekke så mye. Øve på noen gamle sanger, øve på noen nye, finne akkorder til en jeg ikke har lært meg, og sy på den gaven som jeg ikke har fått begynt på ennå... Æsj så flaut at jeg ikke har fått gjort den ferdig ennå. Bursdagen var for lenge siden. Men når jeg har bestemt meg for å lage noe, så er jeg litt sta og blir ikke fornøyd med å løpe å kjøpe...    Men altså, dagen i dag, tok en ny vending etter at jeg hadde tatt en dusj, og skulle sette på en maskin klær. Vaskemaskinen står i det andre huset som jeg i vinter ikke benytter for å spare strøm... og siden julen var over, januargjestene reist og regningene hadde så mange tall på seg... så skulle den økonomiske Gislaug Paula spare strøm må vite...i Paula's Hus! Det er det jeg har kalt stedet.

Vel, å være økonomisk er lurt. Jeg har aldri skammet meg over å være sparsom, og prøve å få til mest mulig ut av det man har til rådighet. Imidlertid... det er en hårfin balanse i gamle hus med lite isolasjon, mellom sparsommelighet og fryste vannrør... Den grensen er det nesten umulig å kjenne til før du har bodd i huset minst en vinter. Men jeg fant den grensen i dag! Og det rare er at det  er ikke så kaldt ute nå, derimot har det vært mye vind, men jeg har ikke brukt vann på det badet på over en uke, så jeg antar det er årsaken. Det stemmer, jeg har ikke vasket klær på over en uke. I morgen må jeg antagelig gå i finkjole og strikkekofte om jeg skal ha noe rent på kroppen.

Istappene fra vannkranene mine idag , minnet meg
 om den snørrtappen som henger fra nesetippen til
fjellet som svarer gamle Thore på hvor lenge det er til
 jul, ifølge Theodor Kittelsen...

Da jeg kom på det andre badet med den trippeloverfylte skittentøysekurven, fra bad nr 1 (der alt vann fungerte perfekt btw), ser jeg det henger en bitteliten istapp fra kranen. Jeg stirrer kaldt tilbake på den, litt vanntro om jeg kan bruke det uttrykket, og tenker at nå! må jeg bevare roen, og ikke bli redd. Jeg går til dusjen og ser at den også har istapp, så går jeg til kjøkkenet og kranen der har en istapp. Den minner meg om en tegning jeg har sett av Teodor Kittelsen, der fjellet har snørrlignende istapper fra nesetippen sin... Jeg kan ikke noe for det, min kulturelle bakgrunn dukker opp i de mest upassende scenarioer... Jeg vet jo veldig godt at det ikke kommer snørr ut av vannkranen på kjøkkenet, selv om huset er bygd i 1928.

Jeg kjenner jeg må bestemme meg for å ikke være bekymret, mens jeg mumler halvhøyt til Gud om hjelp og håper at ikke rør skal være ødelagt. Jeg ringer vennene mine som jeg besøkte i går, der vi endte opp med holde et saftig improvisert bønnemøte, og jeg gir henne forbønnstema over telefonen; Mine frosne vannrør. Her er det ingen tid å miste og jeg fortsetter mitt korstog mot vinterkuldens inntog i rørene mine. Mitt økonomiske sparebluss har møtt en isfront, og jeg er plutselig keiserinnen over alle elektriske ovner i huset, inklusive vifteovner og hårføneren. Jeg fyrer som en helstøpt fyrbøter så den lille jøtulstakkaren rister og gløder. Jeg bærer ved og løper 8 ganger opp og ned kjellertrappen for å forstå hvor rørene går, hvilket som er hva, og hvor i huleste det blir av den den siste biten bort til vaskemaskinen og doen. Klosettet var ikke frosset, bare vannet i røret som går inn til cisternen. Jeg kan med stolthet fortelle at i dag har frisøren (meg) føhnet kobberrør og tre blandebatterier tilbake til livet! Det tok tid, men det renner nå pent og greit og jeg har ikke funnet noen skadede koblinger eller sprukne rør. Gud være takk. Rørene går nær yttervegg der isolasjonen sannsynligvis glitrer med sitt nesten-fravær, på grunn av gamle dagers byggeskikk og sparsommelighet... Jeg klager ikke. Jeg kaster ikke stein i glasshus. Heller ikke i gamle hus. Når jeg blir rik, skal jeg etterisolere og greier...

Da jeg hadde gjort det som gjerast kunne, lot jeg tiden arbeide for meg. Jeg nektet meg selv å svømme i bekymring og dro til fysio-kiropraktor-peuten som avtalt,  selv om det tok til to timers fravær fra krisesituasjonen. Jeg drar, og på tur tilbake detter det ned i meg, - nå virker rørene, når renner vannet... Det skulle vise seg at det var riktig. Når jeg kommer hjem, fungerer alt slik det skal, og jeg finner ingen lekkasjer. Jeg er heldig. Skrekkelig veldig heldig, som Mr, Nelson ville ha sagt det når Pernille fikk besøk av han. (Kulturbakgrunnen min igjen)

Jeg fyrer fortsatt og tenker på hvor rart det er at vannet frøs nå, når vi har et par mildegrader, og ikke når det var 10 grader kaldere... Joda jeg vet kulden slår inn, når det slår om til mildvær. Hadde bare kulden slått seg ut igjen... (jo det var en spøk) Heretter blir det å tappe litt vann på dager med blå tall.

Nå skal jeg se om jeg får øvd litt i det minste... jeg har noen musikalske bukkehopp på programmet denne uken. Det var iallefall planen!

Ah det er deilig å være tilbake i bloggsfæren igjen... jeg skal prøve å ikke skrive så langt hver gang... Lover lite, holder mye! Stay blessed all ye good ppl!

Verdsett deg selv

Det er lett å snakke fine ord om vennskap. Det er lett å snakke om alle de gode tingene som vi gjerne gjør eller i det minste burde gjøre for å bevare vennskap og for å ta vare på gode relasjoner eller gjøre relasjonene bedre. Vel, etter drøyt 50 år som venn og menneske er jeg i det minste forstått dette; For å være en venn, må du ta vare på deg selv, først. Dernest andre, men ikke hvem som helst bare fordi de kaller seg venn, familie eller annet. Det er vel så viktig å holde seg unna dårlige "venner", som på død og liv holde liv i et vennskap som drar deg ned, eller tapper deg. Hvordan kan du ellers få vært venn, for de som faktisk fortjener å være din venn, dersom noen andre har sugd all gnisten ut av deg, eller bare er klar til å snakke deg ned ved første korsvei...
Jeg liker det denne duden sier, kort og greit. Dersom du er på facebook kan du åpne linken.

What music really is...

"You have not truly learn to listen to music, until you can hear the voice of the heart, inside the song...beyond the chords."

Gislaug Paula

TATT AV VINDEN

En sommerfugl flyr ivrig avted tett over de vaiende strående på stranden.  Arbeidet som vingene utfører, avslører all den yrende iver som endelig får komme til uttrykk.  Sidelengs som en krabbe, flakser og flyver den dekorerte, bevingede, - sommerens gave til luften... sidelengs i vindens retning, overgitt til værgudenes tilfeldige lune som akkurat denne dagen er lattermilde og lure... - tatt av vinden, i pur glede! 

Solen skinner og får sommeren til å brette seg ut som en tillitsfull elsker. Oslofjorden er grønn og ivrige bølger flørter skamløst med sanden. Vi er havnet midt i amorøs sommersone, velsignet bortenfor fatteevne, tilsynelatende tilfeldig, allikevel kysset av søndagsfredens nærhver... 

Tre venner, på tre ulike reiser, som for tiden deler ... min leilighet og min bil. Ok så strekker man ut en hjelpende hånd til venner og prøver å gjøre det beste ut av det. I dag var det beste definitivt å finne en badestrand. I sekken; bøker, skrivesaker, mat og drikke. Solfaktoren fikk hvile seg, mens huden ble griserosa. Vi snakker ikke mer om det nå. Det svir enda.

Det fine med nye badestrender i nærområdet (Horten).... er at de andre badestrendene blir mindre folksomme og man får mere ro og fred ved de gamle. 24 grader i vannet ved Borre i går på søndag. Morsomme bølger, noen overraskende store, bød på mer eller mindre frivillig neseskyllling, og et forhøyet inntak av natriumclorid (NaCl) med taresmak. 

Og selvfølgelig er jeg solbrent. Joda jeg brukte faktor. Litt. På høydedragene... men hva hjelper det når den ikke var vannfast. Glemte visst det i min liflige badeglede. Og fordi vinden var så varm og vennlig, standhaftig og svakt forførerisk, ble vi ikke overopphetet mer enn sånn passelig. Mitt strandfølge; Kirsti og Peter, samt underskrevne, lå lett henslengt bortover stranden som vi ganske lenge, fikk ha for oss selv, siden vi var ute i rett tid. Jeg innser at jeg har talent som effektiv innpisker/ utpisker dersom det er noe jeg virkelig har satt meg fore. Å slappe av på stranden i flere timer, var premien for alle tre.

Og der var scenen var satt, med statister og god koreografi. Terner, skarv og måse satt tålmodig på hver sin sten, halvt dormende, halvt spanene etter om det skulle forville seg en liten fisk, eller ett eller annet sjødyr, innenfor fugleøyets radius. Det var som om de hadde besluttet at denne søndagen, skulle maten komme til dem, ikke omvendt som ellers i uken. Helligdag er helligdag.

På de helt ytterste stenene sitter skarven. Den løfter vingene som for avgang, men blir stående. Måler vindstyrke og retning, mens vingene lufttørres, mildt og varsomt. Ingen skal streve i dag, vi bare ER her, alle sammen, og lar dagen selv bestemme farten. 

Sommer i Vestfold - levelig. 

Uti min hage...

På frukten ... sa han. Han med det store navnet. Han med den annerledelse tankegangen. På frukten skal du kjenne dem.

Og siden, -ca 2000 år senere, driver mange som kaller seg hans etterfølgere, å måler seg etter teologi, medlemsantall, posisjoner, dogmer og lære og atter lære. Teologi, om det er innenfor det anerkjente utdanningssystemet, eller utenfor. Karismatisk eller konservativt. Eksentrisk frimenighet eller tradisjonelt kirkesystem... men det var ikke det han sa...

han sa: På frukten -  

den som kommer av seg selv, 

når man er som plantet ved bekker av rennende vann...  

Jeg tror jeg har smakt noen dråper av det vannet... og jeg må alltid tilbake dit. 

Jeg blir aldri den samme igjen. 

La de kloke diskutere telologi, la de flinke telle medlemstall, la de sterke posisjonere seg, la de rettroende brife med sine dogmer... Men jeg vil smake mer av det vannet

som kommer fra himmelen. 

Nærme meg bekken med det levende vannet...

Matt.7.20 Derfor skal dere kjenne dem på fruktene. 21 Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. 22 Mange skal si til meg på den dag: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? 23 Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!

Sarah Jakes Roberts - 25th January 2015

Denne er verd å høre på - for mennesker som lever virkelig liv.